I år, 2009, er det 200 år siden Svend Foyn ble født i Tønsberg. Mannen, som mange mener er grunnleggeren av den moderne hvalfangsten, kom til verden 9.juli 1809 i Foynegården i Tønsberg. Svend var den yngste av fem søsken.

Faren til Svend, Laurentius Foyn, var sjømann, og han druknet da Svend var bare 4 år gammel. Dette førte til at Svend og hans fire søsken fikk lite tid til lek i oppveksten. De måtte gjøre nytte for seg og hjelpe moren, Bente Marie Foyn, som kjempet for, og klarte, å beholde familiegården og farens båt ”Minerva”. Moren sørget også for at barna gikk i kirken hver søndag, og Svend fikk derfor i ung alder en fast tro på Gud.

Svend Foyn fikk tidlig erfaring på havet. Allerede som 11-åring ble han sendt til sjøs for første gang, og i en tid fremover var Svend på havet om sommeren og gikk på skole til lands hver vinter. Da Svend var 20 år gammel var han ferdig utdannet styrmann, men han ville ha utdannelse i språk også. Derfor tilbrakte han tid både i England og Frankrike.

I en alder av 24 år, ble Svend Foyn skipper på egen skute. Gjennom kjøp og salg av skipslaster i perioden som skipper, ble unge Foyn en ganske velstående mann. Omtrent et tiår senere, forlot Svend Foyn sin post som skipper i tømmer- og varefart for å ta fatt på en ny utfordring.

I november 1842 opplevde Svend Foyn et personlig nederlag da han ble separert fra sin første kone – kun 3 og ½ år etter at de giftet seg. Dette var også året da moren, Bente Marie, gikk bort. Et tomt og ensomt hus som minnet om den private ulykken, i blandet Foyns eventyrlyst og evige ønske om nye utfordringer, gjorde at Foyn reiste nordover for å lære mer om selfangst i 1844. Etter sesongen med observering og læring, bestemte Foyn seg for selv å ta opp fangsten på grønlandsseler og deres kvitunger.

Foyn fikk bygget ishavsskuten ”Haabet” for å dra til Vestisen. ”Haabet”, som Foyn selv hadde tegnet, ble malen for byggingen av andre ishavsskuter brukt til selfangst. I sin første fangstsesong i 1846, hadde Foyn en del problemer med selfangstprosjektet sitt, men etter hvert ga selfangsten gode resultater og flere fartøy ble satt inn i fangsten. Svend Foyn hadde her skapt en betydningsfull ny næringsvei for Norge, slik som han også skulle gjøre med hvalfangsten noen få år senere.

Svend Foyn begynte etter hvert å se seg om etter andre fangstmuligheter, ettersom den brutale slaktingen på grønlandssel var i ferd med å utrydde bestanden. Foyns bekymring var ikke for artens overlevelse, for han så det som menneskenes rett gitt av Gud å beskatte dyrene og naturen rundt seg som de ville, men han var bekymret for sitt rederis fortjeneste. Foyn rettet sin oppmerksomhet mot fangsten av blåhval og finnhval i Finnmark, og på høsten 1862 begynte Foyn å flytte overskuddet fra selfangsten inn i hvalfangstprosjektet.

I 1863 ble den dampdrevne hvalfangstbåten ”Spes et Fides” (”Håp og Tro” på latin) bygget ved Nylands Verksted i Christiania. Fartøyet var nok et nyskapende spesialskip, og var bygget etter Foyns ideer og meninger om hva som var nødvendig for et hvalfangstskip. Skipet var rundt 94 fot langt, og hadde en tosylindret høytrykks dampmaskin med 20 hestekrefter. Maksimalfart var 7 knop.

Svend Foyn organiserte sin første hvalfangst ekspedisjon til Nord-Norge i 1864. ”Spes et Fides” var på denne første turen utstyrt med det som fantes på denne tiden av forskjellige hvalfangstredskaper. Disse redskapene holdt ikke mål i fangsten på de store blåhvalene og finnhvalene, og sannsynligvis innså Foyn på denne turen at en forandring i fangstteknikkene var nødvendig for å gjøre hvalfangst til en lønnsom industri.

På en hvalfangstekspedisjon i 1868, testet Foyn for første gang ut granatharpunen han hadde funnet opp med hjelp fra teolog Esmark. Etter noen flere utbedringer, tok i 1870 Foyn patent på sin granatharpun. Det var den første i sitt slag som faktisk fungerte slik den var tiltenkt i hvalfangsten, og som ikke var uforutsigbar eller direkte farlig å bruke. Granatharpunen var utstyrt med mothaker, som foldet seg ut da hvalen strammet linen. I harpunhodet satt også en liten sprengladning, som eksploderte inne i hvalkroppen. Granatharpunen var montert i en kanon i baugen av fangstbåten, og skytteren kunne bare trykke på avtrekkeren da hvalen var på skuddhold.

I 1873 søkte Foyn, og fikk godkjent, nok et patent. Dette var da på hele hans fangstmetode med alt utstyret han brukte. Patentet var gyldig i ti år, og medførte at Foyn fikk monopol på hvalfangsten i Norge i disse årene.
Svend Foyn hadde stor suksess med både sin selfangst og hvalfangsten med dens spesialutviklede metoder. Hvalfangstmetodene ble kopiert verden over, for det meste etter at Foyns fangstmonopol var opphevet.

Svend Foyn var en hardtarbeidende mann, som jobbet for sin og sitt rederis suksess til det siste, og det sies at først i en alder av 80 år var Foyn med på sin siste hvalfangstekspedisjon som rederileder i felt. Hans harde arbeid lønnet seg, for da Svend Foyn døde i 1894, 85 år gammel, var han en meget rik mann med en formue på 4 millioner (dette tilsvarer omtrent 30 millioner i dag). En formue han i det store og hele testamenterte bort til religiøse formål.

Foyn revolusjonerte hvalfangsten, men det førte ikke bare godt med seg. I begynnelsen harpunerte og drepte hvalfangerne mange flere hval enn de klarte å dra på land og/eller gjøre nytte av, selv om de ble mer effektive etter hvert, og dette resulterte i hval som ble tatt av dage til ingen nytte.

Konflikter mellom hvalfangstrederiene og fiskerne i Finnmark, Troms og Nordland kan ha gitt hvalpopulasjonen i nord en midlertidig befrielse fra fangst. Konfliktene resulterte nemlig til slutt i at fiskerne fikk tvunget gjennom en lov om totalfreding av hvalen i en tiårsperiode i 1904 (med virkning fra 1905). Etter hvert ble det også innført fangstkvoter og fangstsesonger på hvalen.

Hvalfangsten stoppet ikke opp med dette forbudet i Norge, og Foyns fangstmetoder ble tatt i bruk i andre deler av verden av flere fangstnasjoner. Etter mange års intensiv jakt på hvalene, i kappløpet om å tjene mest mulig penger på kortest mulig tid, hadde denne industrien nesten utryddet disse store pattedyrene i havet. Dette førte til et internasjonalt totalforbud mot den kommersielle hvalfangsten i 1986, men forbudet kan ha kommet for sent. Bestanden av noen arter som ble hardt jaktet på, som blåhvalen, er det tvil om noen gang vil kunne bli fullstendig gjenreist.

SVEND FOYN OG MEHAMN

Hvalstasjonen i Mehamn fikk Svend Foyn bygget i 1884/85, og den ble tatt i bruk på vårparten av 1885. Dette var i perioden etter at Foyns hvalmonopol ble opphevet i 1883, så Foyn hadde nå fått konkurranse fra en rekke andre hvalfangstselskaper.

Hvalfangststasjonen i Mehamn ble etter Foyns død i 1894 drevet av Foyns selskap, men i 1899 ble hvalstasjonen solgt til et selskap som het Tanen.
Hvalfangststasjonen lå like nedenfor det som er Johannes Nilsen Handleri i dag, men det er ingenting igjen av hvalstasjonen der.

Svend Foyn kapellet var det første Guds hus som ble bygget i Mehamn. Dette var opprinnelig et bedehus, som sto ferdig i 1887. Bedehuset sto på Concordia-plassen (i dag kalt Svanhild Nygård parken). Svend Foyn fikk allerede i ung alder en sterk Gudstro, og derfor synes han nok det var viktig med et kristent tilbud for fiskerne og sine arbeidere i Mehamn. Svend Foyn ledet selv møter for fiskerne i kapellet.

Svend Foyns enke ga i 1898 eiendomsretten til bedehuset til Mehamn krets. Bedehuset ble i senere tid ombygget til kapellkirke. Denne kapellkirken ble vigslet i 1931.