Gerd Høydalsvik fra Ørsta skriver:

”Verdens vakreste sjøreise” kaller de turen med Hurtigruta fra Bergen til Kirkenes. Den 11. August et år tok jeg turen fra Ålesund til Kirkenes tur/retur. Vakkert var det. Jeg kunne sitte ute på dekk, eller lunt i panorama sal, og bare nyte den vakre naturen i vår nordligste landsdel. Dette var flytende luksushotell. Tankene mine gikk til mine forfedre som hadde hatt arbeidet sitt her på denne vakre, men også værharde kysten. Her reiste de med åpne båter, jeg hadde en fin og varm lugar. Jeg gikk til ”duk og dekket bord”, og kunne velge å vrake i mat de aldri hadde hørt om. I denne sammenhengen vil jeg sitere noe min tippoldefar Ole Mork Løvik (1803 – 1895) fra Volda har skrevet.

”I 1838 blev jeg af fyrvæsenet antagen som Formand ved Nedsættelsen af Skipsfæstighetere på Norges Vestkyst til Vardø. Der nedsættes 1700 Fæstigheter, Seilmerker, Jernsøiler m.v. Arbeidsstokken var fra 10 til 20 mand, og vi ferdedes mest paa Søndmørsottringer, ofte under store Vanskerligheder, og drøiede meget ondt med fare for vårt liv på mangendgang.”

I 1846 var de i ”Vestfinnmarken”, og den 19. mai fikk de snøstorm og et fryktelig uvær i 14 dager. De ”naaede inntil Hasvik” og der ble de liggende en stund. Sønnen til tippoldefar, Martin Mork Løvik (1835 - 1925), ble formann i ”Fyrvæsenet” etter sin far. Han forteller om en gang de skulle til Finnmark og og var innom Ytre Vesterålen på turen nordover. ”Me tok beinvegen utan om Andenes. Komme utfor pynten, fekk me heile havet innpå, og det bles ein pålandsvind med stor sjø.” De berget seg i land i en vik. Støvlene måtte de tømme for sjø, og de prøvde å tørke klærne som best de kunne. På samme turen sørover fikk de et fryktelig vær over Vestfjorden. Martin var formann da Skomvær fyr var ferdig i 1887. Martin Mork Løvik var morbror til min bestefar Ole Høidal (1860 – 1940).

Bestefar reiste på fyr arbeid fra han var helt ung. I mange år jobbet han på fyrlaget til onkelen sin. Da Martin sluttet i fyrvesenet i 1897, tok bestefar over som formann etter sin onkel. De første årene hadde han sitt arbeid på Sørlandet. I 1901 er han og arbeidslaget hans kommet til ”Æggløsa Fyr anlæg” som ble ferdig i 1902. (Langegode Fyr stasjon i Nordland Fylke.)

Våren 1903 er karene kommet til Slettnes. Jeg har bare et lite amatørfoto fra denne tiden, det samme som museet har i sine fine brosjyrer om Slettnes. Bestefar hadde et bilde fra alle fyrene han var med på å bygge. Jeg kan tenke meg at de ble tatt da fyrene ble overlevert til representanter for Fyr Direktoratet. Da var det ingeniører i direktoratet, eller fyrdirektøren selv, som kom. Didrik Hegermann Rye (1832 – 1914) var fyrdirektør da Slettnes Fyr ble bygd. Jeg ser i brosjyren at bildet er tatt i 1904, og da er det enda et år til fyret er ferdig.

De aller fleste fyrarbeiderne var bønder. Gårdene på Sunnmøre er ikke så store, og de trengte å tjene noen kroner for å brødfø en familie. Å få arbeid i fyrvesenet ble sett på som et privilegium. Arbeidet var forholdsvis godt betalt og skikka de seg vel, hadde de fast arbeid å se frem til hvert sommerhalvår. Formannen måtte ha dyktige folk, og folk som ikke var redde for å arbeide døgnet rundt i et knipetak. Man vet at dette ble gjort i enkelte tilfeller, når man for eksempel skulle losse en skute. Hvis en arbeider var uskikket fikk han ikke være med på laget neste år. Et krav var at de skulle være totale avholdsfolk. Formannen hadde likevel med seg noe sterkt som ble brukt som medisin når det var nødvendig. Flasken kunne også komme frem i uformelle situasjoner, og da fikk alle en ”tår” i kaffen etter stor innsats.

Når man leser en del fyrhistorie ser man at arbeiderne svært ofte er i slekt med formannen. Det kunne være gode venner, sønner av venner eller gode naboer som ble tatt med på laget. Det var ikke bare min bestefar som engasjerte folk slik. Bestefar kom fra Høydal, ei bygd langt inne i Austefjorden i Volda kommune på Sunnmøre.

Da han giftet seg i 1888 med Nicoline f. Mork fra Volda kjøpte de seg en gård på Yksnøy. Øya ligger ytterst ute i Voldsfjorden, og det var lett å komme seg til sentrum i Volda eller Ålesund. De måtte selvsagt ha båt, så var det enten å ro eller å seile. De syntes det var greit nok den gangen for 100 år siden. Da mine besteforeldre kjøpte gården på Yksnøy, tok de navnet Øksnø slik skikken var den gangen. De tok senere tilbake Høidal navnet. Når jeg nå skriver litt om livet på Yksnøy, så er det fordi at de fleste fyrarbeidsfamiliene hadde det slik i denne tiden. Hele sommer halvåret var far i huset borte på arbeid. Noen ganger måtte de reise så tidlig som i mars måned, og det hente at de kunne være så lenge borte som til at det nærmet seg jul. Det var alt ettersom de ble ferdige med arbeid som skulle gjøres på fyrene. Som oftest kom de hjem i september eller oktober.

På en gård er det mye å gjøre både om våren og om høsten. Om våren skulle åkrene gjøres i stand, gjødsel skulle kjøres ut og spres, potetene skulle i jorda og kornet såes. Var de heldige, og snøen var borte så rakk bestefar å stelle åkeren før han dro. I slåtten var han aldri hjemme, og når kornet skulle skjæres, tørkes, og berges inn på låven var han nesten aldri hjemme. Jeg og andre med meg kan ikke skjønne hvordan bestemor og de andre konene kunne greie seg.

Rett skal være rett hun hadde ”tjeneste jente” i sommerhalvåret, men før ungene vokste til og kunne gjøre nytte for seg måtte det være et vanvittig slit. Jeg vet at det var gode naboer som hjalp hverandre. Mange av de andre gårdbrukerne var også borte på fyr arbeid eller annet arbeid. Det var ikke bare utearbeid i onnene som skulle gjøres, men også det daglige arbeid i fjøs og stue. Ingen vaskemaskin, nei ikke engang innlagt vann. Vannet skulle bæres fra brønnen og kokes i den store kjelen i grua når det var tøyvask. Så skulle dyrene ha vann. Hvor mange liter vann som måtte bæres hver dag kan man bare tenke seg. Ungene på gården måtte være med helt fra de var små. Bestemor fikk fire barn på Yksnøy. Jordmor fikk man ikke tak i der ute. Konene hjalp hverandre, og man hørte aldri at noe gikk galt.

Min far og hans søsken var født mens bestefar var borte på fyrarbeid. I vinter halvåret når bestefar ikke var på fyr arbeid ”rodde han fiske”. Det vil si at han var med på sild og torskefiske som gikk for seg på havet utenfor Godøy og Vigra. Nå kunne han komme oftere hjem til familien sin. Det var lange og gode perioder han kunne være hjemme. Hjemme var det alltid nok av arbeid som skulle gjøres. Gårdsredskap som skulle repareres, og nye ting skulle lages. Jeg vet at bestefar lappet alle skoene til familien, og han sydde også nye sko. Bestemor skulle spinne, strikke, veve og sy nye klær.

Både mann og barn slet mye og trengte nytt både av undertøy og yttertøy. Jeg fant en huskelapp etter bestemor over tøy hun skulle gjøre i stand til bestefar skulle nordover på fyr arbeid. Jeg synes den er så morsom at jeg tar den med her:

3 graa Strømpepar, 1 hvite =4 par. 4 Uldskjorter. 4 Overskjorter. 3 Arbeidsbukser + en til reise. 1 sort Klæpar + 1 blaat. 4 Vester 1 lestepar. 3 Vettepar. (Merknad: sort Klæpar var den svarte bestedressen. 1 blad var en mørkeblå dress som ikke var riktig så fin som bestedressen.)

Så var dagen kommet for avreise. På Yksnøy ble robåt brukt inn til Volda, en rotur på nære 2 mil. Konene og de større barna var med, de skulle ro båtene hjem igjen. Det var nok mange vemodige avskjeder. Hvordan skulle man klare alt arbeide hjemme? Hvordan skulle mennene og sønnene klare det harde livet der nord, ofte ute på en øde holme?

Fra Volda reiste arbeidslaget til Ålesund. Det var slutt på den tiden da de brukte sine egne båter. I Ålesund måtte de bytte båt, og jeg regner med at de måtte bytte båt flere ganger før de nådde frem til Gamvik. Bestefar fortalte at de ikke hadde råd til lugar. De reiste på billigste måte, nemlig dekksplass. Den gangen var både kyr og hester fraktet med rutebåter, noen av dyrene skulle til slakteriet, andre skulle selges som livdyr. Det var et eget dekk som dyrene holdt til på, og der var det lunt og varmt. Dyrene gav fra seg varme, men kan jo forestille seg at det måtte være en viss odør. Helt stille var det heller ikke. På dette dekket valgte karene å holde til om natten. Noen av fyr arbeiderne hadde med seg hengekøye, disse ble hengt opp om natta, og så sov de på skift. Hjemmefra hadde de med seg nistemat, og den skulle helst vare helt til de kom fram til arbeidsplassen. Det hendte ofte at maten ble muggen, men ingenting gikk til spille av den grunn.

Fyrarbeiderne hadde både reisegodtgjørelse og kostpenger. Reisegodtgjørelsen var på 0,20 kr, pr mil, og kostpengene var 2,60 kr, pr dag. Dette var mye penger på den tiden, og det de kunne spare kom godt med. Hvilken timebetaling de hadde i Gamvik vet jeg ikke, men i 1907 var min far Sivert Høidal (1892 – 1958) på Tvistein Fyrstasjon i Vestfold. Han var en såkalt steinarbeider og timelønnen hans var 2,60 Kr. Kokka og de unge guttene hadde samme lønn. Smeden og ”skytteren” var av de som var best betalt.

Hjemme på Yksnøy var det to gutter på 12 og 14 år som skulle drive gården sammen med mor. Etter hvert som guttene vokste til, ble de med faren på fyrarbeid. De byttet på å være hjemme å hjelpe mor. Søsteren til guttene reiste også noen sesonger som kokke. Lønnen de fikk satte de i banken, dette med tanke på seinere skolegang.

I tre sesonger var fyrarbeiderne i Gamvik. Det var nok litt av en jobb å koke og stelle for en slik gjeng. Hadde fyrarbeiderne et hardt arbeid, var det sikkert ikke mindre travelt å være kokke. Det var nok ikke enkelt å skaffe råvarene som skulle til, ikke elektrisitet og ikke innlagt vann.

Det har vært skrevet mye om fyrarbeiderne, de mannlige vel og merke, men jeg har aldri lest om kokka sitt arbeid. Hun var den som måtte stå opp først, frokosten var viktig for sultne karer. Hun var også den siste som avsluttet dagen.

15. September 1905 var en stor dag. Da ble fyret tent og overlevert til myndighetene. Da skulle alt være på ”stell”. Det måtte ikke finnes et rusk, verken ute eller inne. Fyrdirektøren eller folk fra hans stab måtte ikke finne noe å sette fingeren på. Nå skulle arbeidslaget av gårde til neste arbeidsplass. Jeg vet ikke hvilke følelser de hadde. Slettnes fyr ligger ca. 3,5 km nord for fiskeværet Gamvik. Slettnes fyr ble bygd ved århundreskiftet og tatt i bruk 1904. Denne fyrstasjonen er verdens nordligste på fast land, og var bemannet helt til 2005. Altså nøyaktig 101 år. Den første fyrmesteren var Hans J. Hatteberg. Han arbeidet ved fyret fra 1905 til 1921.

Fyrstasjonen er et godt synlig landemerke i det åpne kulturlandskapet. Bebyggelsen danner et harmonisk tun anlegg, med stor variasjon i materialbruk, form og størrelse fra det høye støpejernstårnet til de lave tre og betong bygningene. Dette er det eneste støpejernstårn i Finnmark. Det er i dag 39 m høyt, og er Norges femte høyeste. Skal man opp i tårnet er det 9 trapper med til sammen 139 trappetrinn å gå.

Hver tredje time hele døgnet, året rundt foretok betjentene ulike målinger for værvarslingen, temperatur, fuktighet, vindstyrke, sky høyde, nedbør, vanntemperatur, og barometerstand ble meldt inn til Meteorologisk Institutt. I 1922 ble et tåkesignal satt i drift på fyret. Det var en sirene som ga et kort støt hvert 30. sekund. Den sto til høsten 1944.

Etter den 2. Verdenskrig ble det montert et nytt tåkesignal, en totoners nautofon. Den grove gjennomtrengende lyden fra de to tåkelurene kunne høres 5 til 6 mil borte. Tåkeluren varslet at nå kom skodden sigende, og for skipstrafikken var dette nyttig varsel å få. 1 august 1985 stilnet den av. Høyspentkablene var så eiret av saltvann og rust at bemanningen fant det uforsvarlig å bruke den. Skipene som passerer Slettnes i dag har avansert og moderne navigasjonsutstyr om bord.

Fyret ble under 2. Verdenskrig brukt som utkikkspost av den Tyske ”Wehrmacht”. Den norske betjeningen gikk etter tyske ordrer, og gjorde stort sett meteorologiske målinger. Tenning og slokking av fyret ble utført etter ordre fra marineoffiserer på stasjonen. Når konvoier skulle passere, ble fyret tent og slukket i korte perioder med ca. fem minutters mellomrom. De vanlige lyktene brukte omtrent samme prosedyre.

Brannhøsten 1944 ble Gamvik utslettet, men Slettnes Fyr var en av de få fyr stasjoner i Finnmark som ikke ble totalt ødelagt. Alle bolighus, uthus, og maskinhus ble jevnet med jorden. Av selve fyret sto de 10 nederste ringene igjen, og de fleste trappene var hele. I 1945 ble det satt opp en gasslanterne i toppen av det ødelagte fyret. Vinteren 1946 – 1947 brukte de en elektrisk fyr lykt som egentlig var beregnet på flytrafikk.

Den nye fyrstasjonen ble tegnet av arkitektene Gudolf Blakstad og Hermann Munthe Kaas og gjenoppbyggingen ble beregnet til å koste ca 1 million kroner. Arbeidslaget ”landlag nr. VIII” på 13 mann kom til Gamvik 7. mai 1946. I 1947 var arbeidslaget utvidet til 38 mann. De fikk en stri jobb, for her oppe var det fortsatt full vinter. Det var et slit å frakte alt materiell utover til Slettnes, for veien var sperret av snø. Noe ble fraktet med båt, for eksempel tre store oljetanker som ble slept til Slettnes og rullet over snøskavlene til stedet der de skulle stå. To lastebiler ble brukt når veien var farbar. Om våren i snø smeltingen var veien nesten ufremkommelig. Da måtte lastebilene ta med stein fra Slettnes til å fylle hullene i veien med.

Fyret er nå avbemannet. Det har vært etablert en reiselivs bedrift som har drevet med overnatting og guiding der. Nå har Gamvik kommune leid fyret og de omkringliggende bygninger, og leier dette ut videre til bedrifter som vil drive med dette. Om sommeren finner mange besøkende veien hit ut. Området er et naturreservat og fuglereservat. Disse har stor betydning som hekkeplass for mange fugl arter. Hele 96 fugl arter observeres årlig, hvorav mellom 50 og 60 arter hekker hvert år. Området er viktig som rasteplass for trekkfugl, og er hekkeområde for vadere, måsefugler og ender. Vadefuglene utgjør den viktigste gruppen med 25 observerte arter. 12 hekker fast og i til dels stor tetthet. Dette gjør Slettnes til et av de viktigste områder for vadefugl i Norge og Skandinavia. Blant måsefuglene gjør de aggressive tyvjoene seg bemerket, kolonien er Norges største.

I 2002 ble reservatet gitt status som Ramsar område.